Dyrtid er blitt en paraply
Det er dyrtid, sier de.
Strømmen er dyr. Renta er høy. Transporten koster. Emballasjen har blitt dyrere. Kakao har vært gjennom taket. Kornprisene har hoppet som en overivrig kalv på vårbeite.
Alt har blitt dyrere.
Men har det egentlig det?
Eller har noe annet også sneket seg inn i prislappene våre?
Jeg begynner å lure.
Når bonden får småpenger – og du betaler biffpris
La oss starte der det svir mest for folk flest:
Kjøttdisken.
For kjøtt skulle jo bli så hinsides dyrt, fikk vi høre. Fôrpriser. Transport. Strøm i fjøs. Alt mulig.
Men ser du på hva bonden faktisk får betalt for svin og storfe, er bildet langt roligere enn butikkhylla skulle tilsi.
Svineprisene har bare krøpet opp noen få kroner kiloen de siste årene. Jevne, små justeringer.
Storfe har økt noe mer — men fortsatt snakker vi moderate steg, ikke prishopp.
Likevel står du der og ser på kjøttdeig som om den er laget av wagyu og oppdratt på spa.
Svinet har ikke blitt luksusdyr på gården — men det har blitt det i kjøledisken.
Gapet mellom bonde og butikk er ikke nytt.
Men det føles ikke akkurat mindre nå.
Når sjokoladen blir luksus – men kakaoprisen faller
La oss ta kakao også, siden alle elsker sjokolade mer enn de elsker strømregningen sin.
Ja — kakaoprisene har vært skyhøye. Avlinger i Vest-Afrika har sviktet. Klima, sykdommer og logistikk har gjort sitt. Sjokoladeprodusenter har hatt reelle kostnadsøkninger.
Helt fair.
Men så faller råvareprisene igjen.
Hva skjer i butikken?
Ingenting.
Sjokoladen ligger fortsatt der og gliser til deg fra hylla som om den inneholder gull, ikke kakao.
Prisene opp som en rakett. Ned som en fjær. (For nerdene: Rockets and feather/ Asymmetric price transmission)
Praktisk, det der.
Korn: Billigere ute – dyrere inne
Samme tendens ser vi på korn.
Internasjonalt har prisene gått ned igjen etter toppene. Produksjonen er god. Tilgangen stabil.
Men brødet?
Det har ikke fått med seg memoen.
Det koster fortsatt som om hvete dyrkes på månen med Tesla-rakett.
Pubøkonomi – den ærligste økonomien som finnes
Så har vi favorittstudiet mitt: Pub.
Der ser du markedskreftene uten filter.
Når naboen setter opp ølprisen — setter du opp din.
Ikke fordi fatølet plutselig ble brygget på enhjørningmelk.
Men fordi du kan.
Jeg har sett dette i årevis i bransjen:
Innkjøpspris opp 3 kroner → Utsalgspris opp 12.
Eller enda bedre:
Innkjøpspris uendret → Utsalgspris opp fordi «alt annet har blitt dyrere».
Joda.
Og så kommer den virkelig geniale delen av pubøkonomien:
Det blir dyrere å gå ut. Folk går mindre ut. Omsetningen faller.
Hva gjør man da? Setter opp prisene igjen, selvfølgelig.
Som gjør at enda færre går ut. Som gjør at man må sette opp prisene igjen.
En slags økonomisk runddans hvor alle later som de er overrasket over utfallet.
Sirkulær idioti — servert iskald i halvlitersglass.
Det som faktisk ER dyrere (og det er ikke lite)
For å være fair:
Noe har blitt brutalt dyrt.
- Husleie
- Strøm
- Renter
- Transport
- Lønn
- Emballasje
Spesielt husleie og eiendom er i en egen liga.
Der snakker vi ikke nødvendigvis griskhet — men mangel på boliger, lite nybygging og eiendomspriser som presses opp av etterspørsel.
Serveringssteder merker dette knallhardt.
Men så har vi resten…
Og det er her det begynner å lukte litt svidd.
For samtidig som dyrtiden forklares med strøm, renter og råvarer, skjer det noe annet i kulissene.
Innholdet krymper. Prisen gjør det ikke.
Sjokoladeplater blir tynnere. Porsjoner mindre. Pakninger lettere.
Men prislappen? Den holder vekta si imponerende godt.
Og midt oppi dette leverer mange selskaper noe som ikke akkurat skriker krisestemning:
Rekordresultater.
Det er her mistanken sniker seg inn.
For når prisene øker mer enn kostnadene tilsier — ikke fordi de må, men fordi markedet tåler det — da beveger vi oss over i et fenomen økonomene har begynt å kalle:
Greedflation.
Eller på godt norsk:
Ikke fordi man må. Fordi man kan.
Dyrtid er blitt en paraply
Før forklarte man prisøkning konkret:
«Kakao har blitt dyrere.»
Nå holder det å si:
«Det er dyrtid.»
Ferdig snakka.
Dyrtid har blitt en økonomisk paraply du kan gjemme enhver prisøkning under.
Øl? Dyrtid.
Burger? Dyrtid.
Kaffe? Dyrtid.
Luft? Snart dyrtid.
Forbrukeren har også litt av skylda
Vi må tåle en liten selvkritikk også.
Hva gjør vi?
Vi fortsetter å kjøpe.
Vi banner litt ved kassa.
Tar bilde av kvitteringen.
Poster på Facebook.
Og kjøper det samme igjen uka etter.
Så lenge folk betaler — fortsetter prisene opp.
Så enkelt. Så brutalt.
Ungkarskokkens bunnlinje
Jeg har jobbet med mat hele livet.
Jeg vet når noe blir dyrere fordi det må. Og jeg vet når prisen settes opp fordi den kan.
I dagens mat- og drikkepriser finner du begge deler.
Men forholdet mellom dem?
Det er nok litt mer… kreativt… enn vi liker å tro.